Har du komplekser?
En gang i blant plages vi alle med den indre stemmen som forteller en at en ikke er god nok, en mangler noe, noe viktig for å være like flott som alle andre.
Innimellom tenker jeg at denne indre kritikeren kan dra til helvete, til helvete med deg, sier jeg. Det er denne stemmen som forteller deg at du må fikse litt ekstra på håret, ordne litt ekstra på sminken, skifte kjole før du skal ut, fordi det du hadde på deg ikke var bra nok likevel.
Egoet ditt.
Egoet forteller deg at lårene dine er for store, håret ditt er for tynt og at huden din gjerne kunne vært litt finere.
I denne sammenhengen går egoet ditt veldig på forventningene til deg selv. Du sammenligner deg med andre, du ser manglene dine gjennom hva de rundt deg har, om det skulle være tykt hår, slank midje eller vakre hender.
Jeg har komplekser, noen dager, andre dager ikke. Det er normalt. Når denne indre kritikeren kommer frem forsøker jeg å undertrykke henne ved å fortelle meg selv hvor heldig jeg er, hvor godt jeg har det. Jeg mangler ingenting, kroppen min fungerer som den skal, så hvorfor skal en bruke tid på å gnåle om hvilke mangler en har. Ubetydelige bagateller. Jeg ønsker jo heller ikke å være noen andre enn meg, og bare meg. Det må jeg huske på når egoet mitt setter i gang.
Vi er nok litt selvopptatte, spesielt her hvor vi har det så forbaskade godt.

